Husk dette når du kjøper bil
Lesetid 5 minutter

Sorgen som aldri tar slutt

Når en mor må begrave sin egen datter

Fredag 3. juli 2015 kunne vært en bra dag for Gunn Knappe.

Hun sto tidlig opp, slik hun ofte gjør, og gjorde seg klar for dagen. Solen sto allerede høyt på himmelen, og det lovet bra for søsterens bryllup som skulle arrangeres 4.juli.

Men dagen forandrer seg brått da Gunns mor kommer inn.

Ansiktet hennes er hvitt og stemmen skjelver.

“Gunn, du må ringe Truls, det har vært en ulykke! Det er rett ved der dere bor. De snakker om det på nyhetene.”

Gunn reagerer momentant. Hun blir illsint og skjeller henne ut.

Hun går likevel ut på verandaen og ringer til sønnen, Truls.

Truls svarer med en gang. Det er uvanlig.

Han pleier å sove lenge de dagene han ikke skal på jobb. Men siden søsteren Oda Aurora ikke kom hjem, har Truls sovet dårlig denne natten.

Gunns magefølelse vet at noe er galt, men fornuften sier fremdeles noe annet.

“Hun har sikkert overnattet hos ei venninne. Jeg prøver å ringe henne.”

Hun husker ikke om hun kom rett til svarer, eller om hun la igjen en beskjed.

Hun skriver en tekstmelding til Oda: Ring meg tilbake så fort du kan.

I det hun trykker send, ringer telefonen. Det er Truls.

“Mamma, det står en prest på døra.”

Den lange kjøreturen

Natt til 3. juli, klokken 02.40 får nødetatene i Hedmark melding om at en Audi A3, 97-modell har kollidert med en elg langs Riksveg 25.

Bilen hadde høy fart, og etter kollisjonen farer den videre inn i et tre.  Motoren blir slengt ut av bilen og begynner å brenne.

Motoren brenner helt til en bilist som har brannslokkingsapparat med seg klarer å slukke den.

I ulykkes-bilen satt det fire ungdommer hvorav tre omkommer:
Lars Erik Otnes Sagvold, Charlotte Pedersen Danielsen og Gunns datter, Oda Aurora Knappe Løkting.

Flere i bilen hadde ikke på setebelte.

40 mil unna sitter Gunn Knappe og ser ulykken på nyhetene.

Hun vet at hun må komme seg hjem raskt. Bryllupet må utsettes. Gunns far må kjøre henne hjem.

Det er den lengste kjøreturen hun noen gang har tatt. Telefonen ringer konstant: Det er fra politiet, familie, prest og pressen.

Ubeskrivelig vondt i hjertet

Den 3.juli klokka 16.00, offentliggjøres navnet til Oda. Fra det tidspunktet endrer hverdagslivet i Elverum seg.

Hun er ikke Gunn Knappe mer, men hun moren som mistet datteren i den forferdelige ulykken.

På butikken velger noen å late som at hun ikke eksisterer. Andre føler at de må si noe. Gunn foretrekker en mellomløsning, som er at folk sier hei og går videre.

Gunn forsvinner inn i en boble hvor hun ikke lenger spiller hovedrollen i sitt eget liv. Hun føler at hun ser seg selv utenfra.

I begravelsen reagerer folk på at hun ikke bryter sammen eller blir hysterisk. Hun sliter med å leve opp til forventningene til hva som er en normal reaksjon.

Jeg visste jo hva som var virkeligheten. Men jeg klarte ikke å forstå det.

Den rasjonelle reaksjonen mener hun er del av en innebygget forsvarsmekanisme, som hindrer mennesker fra å dø av sorg.

Flere ganger har hun sluppet det løs. Det hun beskriver som å ha ufattelig vondt i hjertet.

Hun vet at det er for mye å vise til andre, derfor lar hun ikke noen få møte denne siden av henne.

Lykter i natten

Moren til Charlotte Pedersen Danielsen blir en sentral person i Gunns liv. De to kjenner ikke hverandre fra før, men plutselig har de noe til felles.

Ingen andre forstår hvordan de har det.
Ingen kan gjøre noe for å hjelpe.

Kister må bestilles. Takkekort må sendes. Bårer må bæres.

Ingen mor skal måtte begrave sin datter, men her er de likevel to som gjør det samme, samtidig.

De møtes på kirkegården, utveksler erfaringer og drikker kaffe.

De går sorgen i møte sammen.
I stedet for å unngå informasjon, oppsøker de den.
I stedet for å kjøre omveier, gjør de ulykkesstedet til en attraksjon.

De henger opp lykter med solscelle-batterier som lyser om natten. De lager en samling av bilder og minneord.

I årevis holder de på sånn, pynter opp det siste stedet som Oda og Charlotte besøkte.

Trærne, som har dype spor etter bilen, blir i seg selv et symbol på sorgen. Når skogeieren vil rydde området, ber mødrene om at de tre trærne får stå.

Det er deres trær det der, Oda, Charlotte og Lars Erik.

Den lange veien tilbake

I år er det fire år siden tre ungdommer mistet livet i den brutale ulykken.

Gunn Knappe er tilbake på jobb.

Hun finner mening i å jobbe, og da spesielt med forebyggende arbeid for Trygg Trafikk. Hun føler ikke at folk har lært, det kjøres fremdeles for fort, for få bruker bilbelte.

Gang etter gang har hun tenkt:

“Hva om jeg ikke flyttet hit?”
“Hva om Oda ble med til Trøndelag?”
“Tenk om hun hadde lappen?”

Men ingen av disse spørsmålene gir noe svar. De skaper bare flere spørsmål.

– Hvordan vil du beskrive Oda Aurora?

Gunn Knappe ser ned. Du kan se at hun forsvinner bakover i tid.

På veggen henger et bilde av Oda Aurora som rir på en hest.

Bildet viser en ung jente, som er i ferd med å finne sin egen vei.

Hun hadde fremtidsplanene klare, hun ville studere, få seg en jobb.

Hun ville føre slekten videre.

– Hun var snill. Bestemt, men snill. Hun satte alltid andre først.

Du kan se at at hun tar seg sammen nå. Hun er utenfor seg selv igjen.

Gunn Knappe retter seg opp og tørker tårene.

– Hva er det verste for deg nå?

– Vissheten om at uansett hvor god jeg blir til å leve med sorgen, så vil livet mitt aldri bli riktig. Det vil alltid mangle en ved kjøkkenbordet.